Årsrapport 2024

En bossreise gjennom tidene

 

I riktig gamle dager var det ikke innsamling av avfall, da det ikke var så mye som ble oppfattet som boss. Matrester ble gitt til griser og hunder. Etter hvert endret samfunnet og forbruket seg, og folk så behovet for å samle inn bosset.

På 1820-tallet sto en privat renovatør for «nattrenovasjon» og hentet innholdet i dokaggene i byen, før det ble tømt i sjøen. Kloakkanlegg ble vanligere i 1850-årene, og rørene gikk direkte ut i Lille Lungegårdsvann eller Vågen, hvor havnebassenget ble forurenset. Innsamling av boss fra husholdninger i sentrum ble kalt dagrenovasjon og ble utført av innleide folk, gjerne fanger fra Bergenhus festning eller arrestanter fra Tukthuset. Noe ble brent i Grønneviksøren fra 1917.

Kolera dannet grunnlag for offentlig renovasjon

Mye endret seg da koleraen kom til Bergen i 1848. Den dødelige sykdommen spredte seg raskt, og over tusen mennesker døde i Bergen den vinteren. I 1860 ble Sunnhetskommisjonen i Bergen opprettet, og her fanget de opp at det i London var funnet en sammenheng mellom forurensede brønner og smittespredning. Dette dannet grunnlaget for offentlig renovasjon med innsamling av latriner i Bergen.

Innsamling av husholdningsavfall i kommunal regi har foregått i Bergen siden 1881, da Bergen Renovationsvæsen, som senere ble til Renholdsverket og deretter BIR, ble etablert som Nordens første kommunale renovasjonsselskap. I begynnelsen ble avfallet samlet inn med hest og kjerre. De første renovasjonsbilene ble kjøpt inn i 1934, og den siste hesten ble pensjonert i 1958.

Pudrettfabrikk, deponier og kompostanlegg

Latrinekagger ble sendt med pram fra Skuteviken til en pudrettfabrikk i Breiviken, hvor innholdet ble blandet med kalk og myrjord og ble til gjødsel som ble solgt til bønder i distriktene. Salget av pudrett opphørte i 1929, men det ble fortsatt hentet kagger i bergenske hjem. I 1962 ble det bygget en ny og effektiv tømmestasjon i Breiviken, som var i drift til 1998.

Fra 1929 ble bergensbosset sendt med båt til Askøy, der det ble tømt i Kollevåg. På 1930-tallet begynte planleggingen av et nytt deponi på Slettebakken, men da krigen brøt ut i 1940, ble byfjorden minelagt. Sjøtransporten til Kollevåg stoppet dermed opp, og Slettebakksmyren måtte tas i bruk før drenering og tilrettelegging var fullført. Det ble ingen oppsamling for sigevann, noe som har ført til at deponiet har forurenset Tveitevannet. Det var i bruk frem til 1960, før bosset igjen ble sendt til Kollevåg.

Etter krigen økte mengdene avfall per person raskt, og på 1960-tallet kom plasten gradvis inn i flere og flere produkter, og bossmengdene fortsatte å øke. Bosset som ble dumpet i Kollevåg, sluttet nå å synke – det lå som et tjukt teppe på vågen, og ble holdt fast av tømmerlenser. Bosset måtte trekkes på land og graves ned. Kollevågen ble brukt helt frem til 1975, og i 1979 begynte arbeidet med å rehabilitere området. Bosset ble tildekket flere ganger, men i 2020 var store deler av sanden borte, og sjøbunnen bærer fortsatt preg av gamle forurensningssynder. På Slettebakken gjøres det nå en grundigere jobb. Deponiet blir nå sanert og er det første deponiet i Norge som blir gravd opp og sortert på stedet.

I 1960 ble Dano-anlegget, et komposteringsanlegg for husholdningsavfall, åpnet. Det tok imot avfall fra hele Bergen, men siden avfallet endret seg med økende mengder plast, glass og metall, ble kompostkvaliteten gradvis dårligere, og virksomheten ble stoppet i 1979.

Politisk kamp om forbrenningsanlegget

På 1980-tallet begynte det å komme strengere krav om avfallshåndtering: avfallsplaner, kildesortering av glass, hermetikkbokser, papir og egen håndtering av farlig avfall. Bossmengdene fortsatte å øke, og deponiet i Rådalen, som åpnet i 1976, ble fullt før en ny avfallsløsning var på plass. BIR ønsket derfor å bygge forbrenningsanlegg.

Det var politisk uenighet om å bygge forbrenningsanlegg, og dette var en kamp som tok lang tid, men i 1999 kom anlegget i drift. I dag har det kapasitet til å ta imot over 200 000 tonn restavfall årlig. Gjennom samarbeid med Eviny Termo, utnyttes overskuddsvarmen til fjernvarme, og anlegget produserer og selger strøm.

Fra spann til rør via mobilt avfallssug

På 1990-tallet begynte BIR også å undersøke hvordan en kunne renovere forsteder og tett bebyggelse når kravene til sortering økte. Det ble eksperimentert med avfallsløsninger i «uorganisert bebyggelse». På Nordnes og i Vågsbunnen ble det bygget flere «bossrom». Målet var å lære hvordan vi skulle få plass til kildesortering i tett trehusbebyggelse når fremtidens krav kom. Vi gikk også til innkjøp av en bossugbil. De første bossuganleggene ble bygget i borettslag i Fyllingsdalen, men vi ønsket også å teste denne løsningen i sentrum, og bygget derfor et anlegg på Nedre Nygård.

Mens anleggene i Fyllingsdalen betjente et borettslag med et styre som var ansvarlig for drift, rydding og vedlikehold av anlegget, ble bossrommene og anlegget i sentrum bygget uten en tydelig motpart – det var mange brukere, men få som følte seg ansvarlige. Mye falt på BIR, som ikke var helt rigget for denne oppgaven. Dette ga likevel verdifull læring som videre resulterte i at bossnettet ble bygget ut.  

De aller første bossrørene ble lagt ned under bakken i 2007. I oktober 2015 åpnet den første delen av bossnettet, og deretter har vi systematisk åpnet område for område.

Områder med høy fortetting av hus og leiligheter, har gjerne ikke areal til en god plassering av bosspann, spesielt når nye utsorteringskrav resulterer i flere beholdere eller containere. Bossnettet bidrar til å få fjernet spann fra gatene, gjøre gatene renere og ryddigere, og det reduserer tungtrafikken i sentrum. Dette gir ikke bare økt fremkommelighet, mindre støy og forsøpling, men skadelige klimautslipp blir også redusert. Mindre mellomlagring av avfall i beholdere og containere reduserer også skadedyr og brannfare.

Fra avfall til ressurs

Innbyggerne i BIR-kommunene har de siste årene kastet litt mindre avfall enn landsgjennomsnittet. Da vi innførte fleksibelt gebyr i 2009, ble det lønnsomt å levere lite restavfall og folk ble flinkere til å kildesortere. Sorteringen er fortsatt ikke god nok, og vi må teste ut flere virkemidler fremover, nå som bransjen er preget av endringer i rammevilkår og nye EU-krav. Målet med lovendringene er å redusere avfallsmengdene og øke gjenvinningsgraden.

BIR er opptatt av sirkulær økonomi, og jobber for å utnytte alle ressursene. Nå bygger BIR biogassanlegg på Voss, hvor kumøkk og matavfall skal bli til biogass og biogjødsel i den nyetablerte Bioparken. Behovet for å skape bærekraftige og sirkulære samfunn er større enn noensinne, og BIR og avfallsbransjen står sentralt i denne overgangen.